To travel with PMS

IMG_0560 Sted: North Shore of Oahu, Hawaii

Lokal tid: 16.30

/ Location: The North Shore of Oahu, Hawaiian Islands

Local time: 16.30 

WOW. Jeg tror virkelig ikke jeg klarer å beskrive reisen hit til Hawaii. Aldri før har jeg hatt en så lang reise - selv om jeg liker å kalle meg selv verdensvant. Reisen begynte i Oslo, hvor jeg tok en kort flytur til München på to timer. Dette var tidlig, tidlig på morningen så jeg nøt en smoothie fra Gardermoen og den siste episoden av Game of Thrones på veien over. Tiden gikk relativt kjapt og jeg så positivt på ting! I München var det folksomt - spesielt da det gjaldt å sjekke pass og boardingpass for å få reise videre til statene. Ting gikk greit og jeg kom meg etter hvert på flyet til Los Angeles.

På flyet til Los Angeles var det trangt. Jeg merket det spesielt i hoftene at det var trangt - jeg fikk ikke strukket meg helt ut, noe som resulterte i krampeaktige smerter. Disse er ikke helt fremmede for meg, men allikevel er de så kjipe å få når du må sitte på samme stedet i 12 timer. Lufthansa hadde heller ikke det største utvalget av underholdning på flyet - det gikk mest i tyske dokumentarer om tysk fotball. Jeg så en av mine favorittfilmer, Mamma Mia, noe som var et deilig avbrekk. Det var allikevel her jeg begynte å merke at ting ikke var helt på plass emosjonelt og psykisk. Jeg pleier ikke å være en veldig emosjonell type - jeg er heller en som er god på å holde følelsene mine innestengt og lukket.

Jeg gråt plutselig av ingenting på flyet. Jeg gråt sannsynlig av alle sangscenene i Mamma Mia - noe som er ganske rart i seg selv. Jeg merket at jeg sakte men sikkert begynte å knekke sammen, bit for bit. Tanker som "hva har jeg gjort nå" begynte å fare gjennom hodet mitt. Jeg begynte å tenke at fem uker på Hawaii er alt for lenge. Jeg begynte å tenke på Joacim og hvor mye jeg savnet han allerede. Senere begynte jeg å tenke over hva som kunne skje hvis jeg ble skadet - jeg er tross alt helt alene. Så landet jeg i LA. Ting var kaotisk. Jeg måtte gjennom passkontrollen og customs - noe som i og for seg er en relativt enkel prosess. Det var folksomt, varmt og klamt. Jeg ble stresset over å måtte svare på mange spørsmål om hvorfor jeg er her, hvorfor jeg drar alene, og hvorfor jeg drar akkurat hit. Det å merke at USA har blitt mye strengere på grensene, er ganske absurd.

Videre på ferden mot gaten min i LA måtte jeg hente ut bagasjen min for å sjekke den inn på nytt. Heldigvis hadde den kommet med helt fra Oslo! Puh! Jeg sjekket den inn, for så å gå gjennom sikkerhetskontrollen. Her ble jeg stoppet og sekken min måtte ransakes. Great, tenkte jeg. Da jeg hadde handlet på taxfree på Gardermoen i Oslo, kunne jeg ikke bringe med meg varene derfra videre. Derfor ble solkremen til flere hundre kroner jeg hadde kjøpt med meg, kastet i søpla i LA. Flotters. Ting kunne bare bli bedre!

Etter den stressende velkomsten til LA, var jeg veldig langt nede, trøtt, sliten og emosjonelt ødelagt. Jeg stresset rundt på flyplassen for å finne meg ny solkrem, samt finne meg noe mat jeg kunne få i meg. Da jeg var veldig utmattet, var ikke matlysten stor. Jeg var konstant på gråten og tenkte kun på at jeg måtte finne meg en flybillett hjem. Jeg pushet på og kom meg etter hvert til gaten min for flyet til Honolulu. Her satt jeg å gråt åpenlyst og folk lurte på om det gikk bra med meg. Jeg svarte stakkarslig at det gikk bra og at jeg hadde vært på reise i veldig, veldig mange timer. Folk forstod meg, og de ga meg en klapp på skuldra etter som de gikk.

Etter hvert fikk vi boarde flyet til Honolulu fra LA. Jeg var overlykkelig! Endelig siste flytur. Det var få som skulle være med flyet, noe som betød at jeg fikk en hel rad for meg selv. Jeg følte allikevel alle tårene presse på uansett hva jeg tenkte på. Jeg begynte å tenke på alle hjemme - familien min og Joacim. Da ble ikke ting lettere. Så fort kapteinen slo av lyset for setebelte, løp jeg til toalettet. Jeg kunne ikke holde ting inne lenger og måtte bare la ting få utløp. Jeg gråt, hulket og tårene rant. Og ikke visste jeg hvorfor. Jeg var på vei til min drømmedestinasjon, Hawaii, og her satt jeg og sperret meg inne på toalettet for å gråte! Timene på reise hadde gjort sitt. Jeg var utmattet, utslitt og sulten. På nærmere 35 timer hadde jeg ikke sovet et sekund, bare hvilt. Nå var begeret fullt og ting begynte å falle sammen for meg.

Da jeg endelig landet i Honolulu, begynte ting å se litt lysere ut. Bagasjen min kom trygt frem - takk og lov! Ting gikk fort fra vi landet og til jeg fikk øye på kofferten min på båndet og takket de øvre makter for at jeg fikk bagasjen. Jeg hadde en avtale med Bernie, som eier stedet jeg bor på, om at han skulle plukke meg opp på flyplassen. Bernie kom i sin amerikanske pick-up og vi kom oss avgårde til North Shore. Bernie var superhyggelig - han fortalte masse om øya, forklarte mange ting som turister kanskje ikke vet og han viste meg noen av hans egne, personlige favorittsteder. Dette til tross for at det var helt beksvart. På North Shore ble jeg tatt i mot av sveitsiske Michael som har bodd her i en uke. Han var veldig hyggelig og blid, noe jeg digger når jeg møter nye folk! Han reiser også alene, så jeg er sikker på at vi har godt av hverandres selskap. Etter at jeg fikk pusset tenner, la jeg meg - endelig. Klokken hadde bikket midnatt her på Hawaii, men jeg fikk snakket med mine kjære hjemme før jeg sovnet.

Alt i alt var jeg utrolig glad for å komme frem til stedet hvor jeg skal bo de neste to ukene. Stedet er mye bedre enn jeg hadde forventet - noe jeg skal lage et innlegg om senere! Ting er overraskende positivt i dag. Formen er mye bedre, selv om jeg fortsatt er trøtt og sliten. En liten hodepine henger fortsatt over meg, men annet er ikke å forvente etter en sånn reise. Jeg er heller ikke så trøtt som jeg hadde sett for meg i går. Bernie kommer hele tiden å spør "Are you awake?", haha!

Nå begynner min første dag å gå mot slutten, noe som er deilig. Tiden går fort her, det er mye å utforske og jeg koser meg! Ting ser bedre ut, ting føles bedre ut og jeg har det bra. Det er dette det handler om når man reiser alene - man må jobbe seg gjennom det man møter på, for deretter å bli sterkere. Og det blir jeg av dette.

// Wow. I don't think I'm able to describe the trip I've had to come here to Hawaii. I've never ever had such a long trip before - even though I like to think I'm a traveller. My journey to come here started in Oslo, where I got on a short trip to Munic. This took like two hours. It was an early flight, so I just enjoyed a smoothie and the new episode of Game of Thrones on my flight. Things where good and the flight went quick by! In Munic there was a lot of people. I got through security and eventually I got on the plane to Los Angeles. 

The plane to Los Angeles was crowded. I got this typically pain in my hip that I tend to get when I'm tired in my legs or when I've been sitting in the same position for some time. It's like a bad cramp that won't go away. It's not the first time I get them, but it's not cool when you're suppose to be in the same seat for 12 hours. I flew with Lufthansa, who didn't have the best entertainment on board. Mostly movies about German soccer... Anyway, I watched one of my favorite movies - Mamma Mia, which was such a good way to "get off" the flight. Even though it felt good to watch the movie, it was when I was watching this I noticed that things started to fall apart emotionally and mentally. Normally I'm not a very emotional person, I'm more like the ones who shut their feelings inside and don't show them, so this was really strange to experience. 

Suddenly I cried of everything. I most likely cried when I watched all the scenes with the music from Abba in Mamma Mia - which is pretty strange. I noticed that I slowly started to fall apart, piece by piece. I thought to my self "What have I done". I started to think that five weeks in Hawaii is too long. I thought about Joacim and how much I missed him - allready! Finally I landed in LA. Things where so chaotic. I had to pass by the customs and pass control - which was crowded, warm and clammy. I got so stressed out by having to answer all these questions about why I'm here, why I travel alone and why it's the US I'm coming too. The American boarder is so much stricter than the last time I was here, and that's almost scary to experience. 

As I searched for my gate in LA, I had to pick up my baggage for another check in. Luckily, it arrived safely from Oslo. Puh! I checked it in and then I had to go through security. Of course I got stopped and my backpack had to get searched. Oh, great, I though to my self. I had done some shopping on the tax free store in Oslo, and I couldn't bring these products into the US. So, I had to throw away all my sunlotion and bodylotion bought in Oslo. That's one way to throw away money... From here, things could only be better. 

After a pretty stressful arrival in LA, I was a pretty long way down emotionally. I was tired, exhausted and emotionally broken. I ran around the airport to find a new sunlotion and some food. I was so tired that I couldn't think about eating, but I had too. I was always about to cry and I couldn't help but think about the fact that I needed to get a ticket to go home. But I pushed through, and I finally found my gate for my flight to Honolulu. At the gate I was openly crying, I just couldn't help it. People where asking if I was okey, and I would answer that I had been travelling for way too long. People understood and they gave me a pat on the shoulders as they went by. 

Finally we got to board the flight to Honolulu from LA. I was so happy! Finally the last flight. The flight wasn't too crowded, so I got one whole row with seats all to my self. Even though things started to get a little better, I constant felt like crying - no matter what I was thinking about. I thought about my family and Joacim - and things didn't get much better after that. As soon as the captain switched off the fasten seatbelt light, I ran to the toilet. I couldn't hold it in anymore, I just had to cry outloud. I cried like a baby and I couldn't understand why. There I was, on a plane to my dream destination, but I was locking my self into the bathroom to cry. The hours of travelling had done some real damage to me. I was exhausted, tired and hungry. I hadn't slept for 35 hours and now things was really falling apart. 

When I finally landed in Honolulu, things started to look a bit better. My baggage arrived safe - thank God! Things went really quick from when we landed until I got to see my bag at the carousel. I praised my self for getting my luggage, and then I could leave the airport. I had made a plan with Bernie, who ownes the place I'm staying at, to come get me at the airport. He arrived in his american pick-up truck and I was so happy to have him picking me up. We cruised towards the North Shore, while he told me a lot about the island, his family and him self. When we arrived at the North Shore, I met Michael from Switzerland. He's a tourist like myself, travelling alone for some time. He was such a nice person and he seemed like a cool guy! We'll have some good times together before he leaves - we lonely travellers need to hang out together! I got to my room, brushed my teeth and got to bed. While the Hawaiian time closed in on midnight, I got to catch up with my family and Joacim before I fell asleep. 

I was so happy to finally get here - to the place where I'm staying for the next two weeks. The place is so much better than what I would ever imagine - and I'm planning to make a post about the place real soon. Today things are better. I'm feeling better, even though I'm tired and sleepy. I have a headache, but what else could I expect from the travel I had. The good thing is that I'm not that sleepy that I would have thought! Bernie are always asking "are you awake?", haha! 

Now my first day here are closing in on it's end, which feel great. The time passes by real quick here! I have so much exploring to do and I'm having a great time. Things are looking great, I'm feeling better and I'm having a good time. This is what travelling alone is all about - you just have to work through the things you meet along the way, even though it's though as hell. This will only make me stronger, as Joacim and I always say. And I'm sure this stay on this beautiful island only will make me a stronger person.